Å fange tid - eksperimenter og resultater
Trine Mauritz og Henriette Mauritz Nordbeck åpner en duoutstilling på Galleri Vanntårnet 11. oktober 2025. Gjennom et generasjonsmøte i tekstil undersøker de hvordan lys, skygge og materialer aktiveres i samspill med arkitekturen til det gamle vanntårnet, som nå rommer Nesodden Kunstforening (kåret til «Årets kunstforening» 2024 av Norske Kunstforeninger). De viser separate arbeider i en duoutstilling, der tidsforløp, lysinnfall og materialenes egenrespons styrer opplevelsen.
Henriette plasserer sitt arbeid innen stedsspesifikk tekstilkunst, med studier i stedsspesifikk kunst ved Universität für angewandte Kunst i Wien, bachelor i tekstilkunst fra Kunsthøgskolen i Oslo og en mastergrad fra Fakultet for kunst, musikk og design i Bergen. Til utstillingen vever hun det hun omtaler som «lerretter» – tettvevde, ensfargede flater. Med ulike materialer og vevstrukturer arbeider hun med konstruksjoner som skaper relieff og lysrefleksjonen i flaten, på en TC2-jacquardvev. Lerretene samspiller med lys og skygge, og overflaten reagerer på omgivelsene, endres med betrakterens perspektiv og lysets forandringer. Arbeidene er i fritt tolket forstand forankret i damasktradisjonen, der mønstre trer frem og forsvinner avhengig av synsvinkel og lysforhold.
Etter at arbeidene tas ut av veven bearbeides de videre. Hun farger med både selvsankede plantefarger og kjemiske farger, ofte i flere lag. Kombinasjonen av fargeopptaket til ulike fibre og strukturer skaper komplekse visuelle uttrykk. Hun legger også arbeidene utendørs, slik at solbleking, vær og tid kan forme mønstrene. På den måten blir naturen og det uforutsigbare: lys, skygge og fraværet, likeverdige deltakere i prosessen. Perspektivet er forankret i dypøkologien.
I utstillingen skal Henriette presentere en serie monumentale vever, i tillegg til et stort arkiv med materielle undersøkelser. Hun ønsker å invitere de besøkende inn i den prosessbaserte metoden, hvor det ene leder til det andre. Arbeidene utforsker sykluser og blir stedsspesifikke i konteksten de plasseres i, der mønstrene responderer på tid, vær og lysinnfall. Til utstillingen i Vanntårnet arbeider hun derfor med en syklisk fortolkning av rommets sirkulære arkitektur.
Til utstillingen jobber Trine med håndfarget ull. Flaten, fargen og formen skaper optiske illusjoner som både absorberer og reflekterer lys. Illusjonene oppstår når «lerretet» av ull virker å endre karakter, bli metallisk eller som en reflektor, hvor lyset ser ut til å komme fra selve materialet. Lys og skygge skaper en dynamikk som er både visuell og taktil. De siste årene har hun fordypet seg i utforskningen av flaten og fargen, der kontraster mellom to farger danner en levende, malerisk overflate. Når hun kombinerer fargede flater med lys og skygge oppstår spenning – i balansen mellom det forførende og det rasjonelle, linjer og mønstre i repetitive gjentakelser.
Hennes utdanning strekker seg tilbake til 1985 og 90-tallet, da hun og studerte i Japan over flere perioder. Hun fordypet seg i en bestemt brette- og fargeteknikk, og har flere offentlige oppdrag, blant annet tre monumentale verk i den norske ambassaden i Tokyo. Den japanske minimalismen og konseptkunsten vektlegger først og fremst et individuelt og eksistensielt uttrykk, snarere enn teoretisk rammeverk. Med vekt på materialitet, det taktile og prosess, er dette noe hun kjenner seg igjen i. I Japan har lys og skygge stor symbolsk og estetisk betydning. «Komorebi» er et ord som beskriver spillet av lys og skygge når sollys siles gjennom trærne og bladverket, som en påminnelse om en dyp forbindelse til naturen. Spillet mellom lys og skygge står sentralt, også i hennes arbeider.
Kompetanseoverføring mellom generasjoner, innenfor nye tolkninger av tradisjonshåndverk, er en drivkraft når de jobber mot utstillingen i dialog og i felles verkstedarbeid.