Bevegelse i tårnet

Dansekunstnerne Torunn Helene Robstad, Terje Tjøme Mossige og Steffi Lund ‘flytter inn’ i Vanntårnet i august, og byr på stedsspesifikk koreografi: kropp og bevegelse i samspill med byggets arkitektur og karakter, og lyd som spiller på og med den store resonanskassen som Vanntårnet er.

Det blir tre visninger, som vil inneholde solo-, duo- og trio-sekvenser, stemme og kanskje sang, kanskje tekst, og enkelte scenografiske elementer/objekter. Alle tre kunstnere bor på Nesodden. Vi er opptatt av å jobbe lokalt og bærekraftig, og er inspirert av galleriets runde, ‘kroppslige’ arkitektur, som med sine halvetasjer gjør det mulig å betrakte forestillinger/performance-arbeider både oven- og nedenfra, samtidig. Slik er tårnet et velegnet lokale for å jobbe med både bevegelsesmessige og lydlige ringvirkninger og forplantninger.

Kort om utøverne:

Robstad, Mossige og Lund har alle vært aktive skapende og utøvende dansekunstnere i det frie scenekunstfeltet siden slutten av 80-tallet. Mossige og Lund er innehavere av Statens arbeidsstipend for etablerte kunstnere, og Robstad er professor i dans ved Kunsthøyskolen i Oslo, ved siden av sitt virke som utøver.

Om prosjektet:

Den stedsspesifikke innfallsvinkelen handler om både å løfte frem / synliggjøre Vanntårnet, og å ‘aktivere’ det gjennom bevegelse, slik at stedet vi alle kjenner kan oppleves på nye måter. Vi er veldig forskjellige utøvere, med ulike kvaliteter, og tar utgangspunkt i individuelle interesser ut fra egne opplevelser av bygget. Med dette som grunnlag jobber vi sammen mot en helhet: hvordan de enkeltes bidrag og ideer kan utfylle og berike hverandre, og gå opp i en høyere enhet. Kanskje vil helheten bli som én stor, bevegelig installasjon? Lunds utgangspunkt er å søke å være en bevegelig, skulpturell utvidelse/forlengelse av rommet. Gjennom et stille, improvisatorisk bevegelses- og stemmearbeid, og gjennom å være hvitkledd, gis oppmerksomhet til galleriet i seg selv, slik at det får tre frem og spille ‘hovedrollen’. Elementet ‘vann’ bringes også inn, som et landskap av vannfylte, dirrende og klukkende ballonger, hvite og gjennomsiktige. Robstads grunntanke er tiden slik den bor i kroppen. Arbeidet tar utgangspunkt i den modne kroppen som arkiv, et levende, ustabilt materiale hvor fortidige bevegelser, stemmer og verk kan gjenoppstå, forhandles med og omskrives. Robstad lar kroppen tenke, huske og tale, og gir rom for det som ikke lar seg effektivisere: langsomhet, friksjon, intensitet og tilstedeværelse. Arbeidet vil ta utgangspunkt i et fysisk kjernemateriale, som vil forandre karakter avhengig av underlaget det møter: gulvet, veggene, eller fraværet av støtte når kroppen plasseres fritt i rommet. Det sirkulære og åpne tårnet åpner for mange blikk. Publikum kan oppleve bevegelsene fra ulike nivåer og vinkler, og få et flerlaget bilde av den samme handlingen som om materialet eksisterer parallelt i flere tilstander. Den vertikale strukturen gjør at bevegelse kan sees ovenfra, nedenfra og gjennom rommet, noe som kan gi en tredimensjonal lesning av kroppens arbeid. Tjøme Mossiges grunntanke er den kroppslige poesien. Det er det abstrakte, det hemmelige og underliggende, det som ligger bortenfor narrativet og “de syv blåner” som interesserer, og som virkeliggjøres og vises av kroppen. Tjøme Mossige jobber med dette som sitt kunstneriske hovedvirke. Det er kroppen som er premisset for hva som fysisk bevegeliggjøres. Den, kroppen, er poesien og den som poetiserer. Mossige har spilt den improvisatoriske soloforestillingen En til en, to, tre, fire eller fem, 180 ganger i inn- og utland og premisset har alltid vært å ikke planlegge hvor i rommet soloen gjøres. Det blir det samme i Vanntårnet. Mossige møter rommene på deres premisser og lar kroppen bestemme hvor i bygget den ønsker å bevege seg.